I dette blogginnlegget vil jeg undersøke fordeler og ulemper rundt genetisk design av barn, utforske ulike perspektiver på problemstillingen og diskutere implikasjonene, med fokus på mine egne synspunkter.
Perspektiver på genetisk design
Foreldre har alltid strebet etter å gjøre barna sine mer eksepsjonelle. Ikke bare blomstrer undervisningssentre for akademiske fag som matematikk, naturfag og engelsk, men et økende antall foreldre melder også barna sine på kunst- og sportsprogrammer – som sport, kunst og musikk – fra ung alder. I den senere tid, med økningen i bruk av sosiale medier, styler flere foreldre hår og klær til små barn omhyggelig og deler bilder av dem. Ved siden av disse ulike tiltakene forsøkes det også en litt annen tilnærming. Mer spesifikt innebærer dette å genmodifisere barn for å gi dem eksepsjonelle evner fra fødselen av. Kort sagt, en bevegelse for å «designe» barn er i ferd med å dukke opp.
La oss se nærmere på Michael Sandels bok om dette emnet. Sandel argumenterer for at genmodifisering av barn ikke er vesentlig forskjellig fra «eugenikk» – en praksis som ble implementert tidligere, men avskaffet på grunn av diverse problemer – og at genmodifisering derfor ikke bør tillates. Eugenikk refererer til politikk som implementeres med sikte på å forbedre genbassenget til menneskearten, som til og med tydde til umenneskelige metoder som tvangssterilisering. Videre sammenligner Sandel genetisk forbedring med å forbedre et barns evner gjennom utdanning og opplæring, og forklarer at mens forkjempere for forbedring ser liten forskjell mellom de to tilnærmingene, ser kritikere på dem som helt separate problemstillinger. Gitt den altfor pressede virkeligheten i utdanning i dag, kan de to tilnærmingene virke noe like. Han argumenterer imidlertid for at eksistensen av slike likheter ikke rettferdiggjør genetisk forbedring; snarere bør vi kritisere de overdrevne utdanningsmetodene i seg selv. Selv om det er sant at disse problemene eksisterer, mener jeg Sandel kritiserte genetisk design ved å fokusere utelukkende på eksempler på altfor ekstreme foreldre, uten å i tilstrekkelig grad vurdere de potensielle fordelene ved å designe sine egne barn. Jeg har en litt annen posisjon enn Sandels. Jeg tror at hvis vi kunne manipulere et barns gener, ville fordelene oppveie ulempene.
Fordelene med genetisk design
For det første er det det positive aspektet ved å kunne behandle mennesker med genetiske sykdommer eller medfødte lidelser på genetisk nivå, og dermed redusere vanskelighetene i livet deres. Videre er det fordelen av å kunne hjelpe mennesker på forhånd som kan møte betydelige vanskeligheter senere i livet. Sandel erkjenner også at grensen mellom terapi og forbedring er uskarp, samtidig som han argumenterer for at terapi kan oppmuntres. Det er imidlertid fortsatt uklart hvordan vi nøyaktig skal trekke denne uskarpe grensen, eller om teknologien, når den først er avansert, virkelig kan brukes utelukkende til terapeutiske formål. I boken sin argumenterer Sandel for at selv om grensen mellom terapi og forbedring er uskarp, må de to skilles; men han gir ikke et klart svar på hvordan man skal etablere dette kriteriet. Jeg tror det er praktisk talt umulig å skille tydelig mellom de to. I virkeligheten er det mange mennesker som møter betydelige vanskeligheter i livet, selv om tilstandene deres ikke er medisinsk klassifisert som "sykdommer". Det er ikke ønskelig å lukke øynene for muligheten til å hjelpe dem.
En annen fordel er at det kan åpne opp nye muligheter for barn som er frustrerte fordi de ikke kan oppnå drømmene sine på grunn av forskjeller i medfødt talent. Tidligere var troen på at suksess kunne oppnås gjennom innsats alene utbredt. Ulike studier har imidlertid konsekvent rapportert at medfødt talent også spiller en betydelig rolle i prestasjon. Med andre ord, selv om innsats er ekstremt viktig, er et individs medfødte egenskaper også en faktor som ikke lett kan ignoreres. Gjennom genteknologi kan vi gi et barn et bedre grunnlag for å forfølge drømmene sine når de oppdager hva de vil gjøre.
Det er også kritikk av at hvis genteknologi brukes til å forbedre et barns medfødte talenter på denne måten, vil konkurransen bli enda mer intens. Jeg tror imidlertid at den grunnleggende årsaken til unødvendig konkurranse ikke er at alle er eksepsjonelle, men snarere at eksepsjonelle individer er overdrevent konsentrert innen spesifikke felt. I dag, i stedet for å reflektere over hva de virkelig ønsker å gjøre eller innen hvilket felt de ønsker å bli anerkjent, velger mange karriereveier ved å prioritere eksterne faktorer som sosial status eller økonomiske belønninger.
Som et resultat er talent ikke jevnt fordelt på ulike felt, og folk har en tendens til å flokke seg til bare noen få spesifikke områder. Dette fenomenet vil ikke lett løses med mindre det sosiale klimaet som i overdrevent favoriserer visse felt endrer seg. Tvert imot tror jeg dette fenomenet kunne blitt redusert dersom folk som tidligere ikke var i stand til å våge seg inn i andre felt på grunn av begrensningene i sine medfødte talenter, kunne gå inn i nye felt.
For noen år siden, da KAISTs høye selvmordsrate ble tatt opp som et sosialt problem, var det kontrovers om hvorvidt studenter ved prestisjetunge universiteter – der fremragende studenter samles – faktisk lever lykkelige liv. Det er også bekymring for at det å «designe» barn kan utvide dette problemet utover bare noen få eliteuniversiteter til samfunnet som helhet. Følgelig hevder kritikere at den nevnte fordelen med å «gi vinger til et barns drømmer» faktisk kan ende opp med å knuse nettopp disse drømmene. Den høye selvmordsraten var imidlertid ikke unik for KAIST, men et problem som er felles for flere prestisjetunge universiteter, og det pågår arbeid for å gradvis forbedre situasjonen gjennom tiltak som å øke studentenes bevissthet og utvide støtten til mental helse. Til syvende og sist tror jeg at selv i et miljø der alle er usedvanlig talentfulle, kan enkeltpersoner leve lykkelige liv så lenge de støttes av sine personlige verdier og sosiale støttesystemer.
Hvordan bør genteknologi brukes?
Vitenskap og teknologi er i seg selv alltid verdinøytrale. Problemet ligger i hvordan folk bruker denne teknologien. Sandels bok kritiserer først og fremst foreldrestiler som stiller altfor høye krav, for eksempel tilfeller der foreldre bevisst søker en diagnose av en lærevanske eller administrerer medisiner for ikke-medisinske formål – selv når barnet deres ikke har ADHD – for å forbedre konsentrasjonen. Jeg tror disse eksemplene er skjeve mot altfor ekstreme tilfeller. De fleste foreldre kan relatere til ønsket om at barna deres skal ha litt bedre talenter og leve litt mer komfortable liv. Selvfølgelig erkjenner jeg at det er et problem med foreldre som overdrevent kontrollerer barna sine i prosessen. Jeg tror imidlertid ikke at vi ubetinget bør se på selve teknologien – som kan brukes til andre gode formål – i et negativt lys bare fordi det er en mulighet for at noen mennesker med feilaktige ideer kan bruke genteknologi på en negativ måte. Selv om man ser på den nåværende utdanningstilstanden, betyr ikke det faktum at noen foreldre insisterer på høytrykkspedagogiske metoder at slike metoder er sosialt akseptert som korrekte. Tvert imot blir ulike systemer og forskrifter innført for kontinuerlig å adressere og løse disse problemene. Genteknologisk design kan også begynne basert på grunnleggende prinsipper og sosiale normer og utvikle seg i en retning som løser problemer og fører til forbedringer. Forekomsten av ekstreme tilfeller er ikke så mye et problem med selve teknologien som det er et problem som er praktisk talt umulig å unngå i det menneskelige samfunn, og alle medlemmer av samfunnet må samarbeide for å finne løsninger.
Det er absolutt en mulighet for at genetisk design av barn kan føre til negative utfall når det utføres av noen overivrige foreldre. Jeg forventer imidlertid at den positive effekten – å hjelpe barn med å realisere drømmene sine – vil oppveie eventuelle negative konsekvenser. I et samfunn der mange mennesker bor sammen, er det umulig å unngå konkurranse helt. Det som betyr noe er valget – tatt av både individer og samfunnet – om vi vil omfavne denne konkurransen på en sunn måte og gjøre passende bruk av genetisk forbedring, eller om vi vil bli overdrevent besatt av konkurranse og bruke den på en negativ måte. Utdanning brukes også noen ganger som et middel for å tilfredsstille unødvendige ambisjoner, men på den annen side spiller den en positiv rolle i å forbedre elevenes evner. Praksisen til foreldre som genetisk modifiserer barna sine er ikke mye forskjellig fra dette. Selv om passende regulering kan være nødvendig i noen negative tilfeller, mener jeg vi må evaluere de positive mulighetene ved siden av teknologien i stedet for å se den utelukkende i et negativt lys.